Sørflakne Bensin og Service
Sørflakne Bensin og Service: Historie
Det startet en søndag i februar / mars i 1958. Storelva hadde gått med dam, slik at vegen mellom Selbu og Tydal var stengt ved Storstein. Presten Ø. Daae Riisnæs skulle til Tydal og hadde behov for skyss. Far var heime og hadde bil. Vi bodde i Flora den gangen. Underveis pratet de om mangt og meget. Blant annet fortalte presten om ei tomt like ved kirka i Selbu som muligens var til salgs. Far hadde vært 2 år i Amerika og såg vel mulighetene i en fremtidig bensinstasjon og bilverksted kombinert med hus og heim. Den gang hadde hver butikk i Selbu sin bensinpumpe. Dette var opprinnelig ei tomt som det skulle bygges meieri på. Hvordan det var eller ikke var så ble meieriet bygd i Innbygda og tomta i Mebonden vart overflødig. Det var lagt ned kloakk i lag med Selburuta. Det som var utfordringen var at tomta besto av 2 meter dyp svart myr. Tomta ble kjøpt og arbeidet begynte. Utgravinga av tomta begynte med buldoser, men det måtte en buldoser til for å få den første opp av gjørmehullet. Løsninga vart 2 mann med spade og trillebår. I utgangspunktet var terrenget mye lavere enn veien slik at det måtte kjøres på mye fyllmasse for at området skulle bli på samme nivå. Dette løste far med at han fikk til en avtale om at lastebileierne i Selbu som kjørte i tunellen tok siste lasset fra hvert skift fra tunelldrivinga i Nedre Nea og tippet det på området. Samtidig mens dette pågikk fikk vi en henvendelse fra Veivesenet om de kunne få leie en del av tomta til garasjeanlegg for sitt utstyr og mannskap. Ingvald Overvik som var oppsynsmann for Veivesenet den gang og far ble enige om grenser og betaling. Da fikk vi faste leieinntekter, noe som far så på med stor glede og et håp om at Veivesenet kunne fylle drivstoff hos oss. Godt naboskap var viktig.den gang, og det slo til. Vi fikk en god kunde i mange år. I 1964 opphørte leieforholdet da de høye herrer i Oslo fant ut at Veivesnet skulle eie sin egen grunn. Men naboskapet besto. Høsten 58 vart brakkene fra AT leiren på Nekåbjørga solgt og far fikk overta en part av spisebrakka. Dermed var mye av materialspørsmålet løst, samtidig var det en auksjon i Trondheim på papp etter en båt som hadde forlist, hvor far fikk tilslaget på et parti. Huset er godt innpakket i papp, det er vindtett.
Esso
Våren 1960 ble det tatt kontakt med Norske Esso om de var interessert i å få en bensinstasjon i Selbu. Lovnadene var mange og store slik at det ble ikke tatt kontakt med flere selskap. Far sa i ettertid at: « e ha for go tru om fælk ». Tanker og pumper kom på plass og tankbilen kom. Da som nå var det kontant ved levering. Det var første skuffelsen, far hadde fått muntlig lovnad på at han skulle få 30 dager kreditt på første lasset, men det var glømt. Det var snakk om ca 20000 kr, det var mye penger, men da som mange ganger senere, Selbu Sparebank ble redningen.
Så kom den stor åpningsdagen den 25. august 1960. Tilfeldigvis falt den sammen med min første skoledag på ny skole med ny lærer og mange nye klassekamerater. Etter skoleslutt var det strake veien heim for å fylle bensin. Far var på kveldsskift men mor var heime. Hun fortalte at det hadde ikke vært noen enda. Mitt søskenbarn og jeg gikk og venta på at den første bilen skulle svinge innom. Til slutt var tålmodet oppbrukt og kreativiteten tok over . Vi fant ei papplate hvor vi skrev med store bokstaver « ÅPEN» og festet den til en fjølbit som vi satte ved vegen. Det gikk ikke lang tid før vi fikk napp. Det kom en lastebil fra E C Dahls Bryggeri og skulle ha full tank! Men etterpå fikk vi litt problemer, han skulle ha kvittering. Hva er kvittering for noe? Sjåføren fikk fortalt oss hva det var og vi dro til nærmeste butikk for å kjøpe kvitteringsblokk for det hadde ikke vi. Jeg mener å huske at sjåføren skrev ut kvitteringa selv. Men vi så han aldri igjen, så vidt jeg vet. Det vart en tøff start. Regnskapsfører påpekte i årsoppgjøret at vi hadde svinn, men det ble ikke tatt på alvor, alt var jo nytt. I 1961 vart det danna et vasslag i Mebonden og det ble gravd masse grøfter for vassledninger. Blant annet skulle vi og veivesenet ha vatn. Da de grov grøfta nedom oss fant de lommer med bensin i myra. Det vart røykeforbud med øyeblikkelig virkning. Vi fant brudd i en sugeledning ved en bensintank I ettertid har vi regnet ut at den lekasjen kostet oss ca 25000 kr. Men Esso sa at vi hadde for dårlig kontroll så de kunne ikke erstatte noe.
Det er rart å tenke på at vi ikke hadde vatn når vi flytta inn i nytt hus. Det kom først i midten av august 1961. Vi bar vatnet fra Selburuta i et helt år. Gode naboer er gode å ha. Mor sier hun brukte vatnet tre ganger. Først matvatn, så vaskevatn og tilslutt skylla vi det ned i klosettet. Utover høsten i 1960 fikk vi ryddet oss et butikklokale, og vi måtte selvfølgelig ha varer i butikken vår. Den gangen var hovedoppgaven til sonesjefen hos Esso å selge varer. Tore Johnsen kom og fortalte far hva han måtte ha i hyllene sine. Det var utrulig mye Esso kunne skaffe på den tid gjennom sine Atlas produkter. Det var kun salg av hele kartonger. Jeg kan muligens finne noen tennplugger enda. Jeg hadde en opprydding i 1971 hvor jeg antagelig kasta 50 % av det som vart kjøpt. Så hyllevarmerne hadde det godt hos oss. På den andre sia hadde vi god forbindelse med Maskinagentur gjennom Bjørn Nilsen som var butikksjef der. Han sa at du trenger ikke kjøpe mere enn 2 av den eller 6 av den. «Vi splitter opp pakningen så du får hvor mange du vil» Far sa det var Maskinagentur som redda oss de første åra. I ettertid har vi lært om omløpshastighet og hyllevarmere, så Bjørn Nilsen var tidlig ute med den lærdommen.
Den første disken vi hadde besto av dynamittkasser som far hadde samlet på anlegget. De hadde samme størrelse så de var enkle å stable til en benk med mange rom. For å holde dem sammen ble det lagt på ei hardplate på toppen og ei i front. Vi hadde den i flere år til vi fikk kjøpt en manefakturdisk som Samvirkelaget kasta ut. Den ble bytta ut i 1978 da vi fikk ny innredning fra Danmark. Den var fine, grønn og rød og brune plastikkuler for tilbudsvarer.
Selvbetjening ble ikke innført før i midten på 70 tallet så vi måtte ut og fylle til hver kunde. Det kunne være hustri når det regnet eller sludda som verst. Kasseapparatet vårt var en stor «hestehandlerpung» som vi bar med oss, og betalinga skjedde ofte ute ved pumpa. Ran var et fremmedord den gang. Første kasseapparatet ble kjøpt i 1962. det ble byttet ut i 1968 da kjøpte far et nytt og meget avansert Huginapparat på leasing. Dette hadde vi til Nixdorfen tok over i 1983. Jeg var på kurs i Oslo for å lære å bruke Nixdorf apparatet. I tillegg kom det en kar fra Esso til Selbu for å hjelpe oss med oppstarten. Etter at hjelpa hadde dratt heim skulle vi prøve selv og sto bom fast. Da sa min sønn som da var 6 år,» sånn gjor`n mann» og derved var alt i orden igjen. Siden har han vært firmaets datamann.
Min far var en meget kreativ person. For at vi skulle kunne passe bensinstasjonen men samtidig være inne, laga far et ringeapparat. Det besto av en gummislange som vi la rundt pumpepalten, en følsom membran og ei ringeklokke. Når det kom en bil som kjørte over slangen gikk det en trykkbølge til membranboksen som starta ringeklokka, da var det bare å springe ut. En høst fikk vi lagt på et lag grus på plassen rundt pumpene. Denne grusen var tatt opp fra Selbusjøen og manglet bindemiddel, så bilene måtte skyves til pumpa. Dette var i oljegrusens tidlige barndom så vi hadde hørt snakk om at dette var utkant Norges svar på asfalt. Far var nedi smøregrava og tok opp ei 20 liters spann med spillolje som han slo utover grusen, da var alle problemer løst, trudde han. Da startet det for alvor. Grusen ble mye glattere og festet seg til dekk og sko, så mor fikk en meget arbeidssom høst med vasking av golv. Det ble med det ene forsøket. En annen gang laga han oljefyring Han tok et 20 liters spann og monterte en kran og et rør på 1,5 meter som han stakk inn gjennom luftinga i Jøtulen. Han fylte opp spannet med diesel og skruva opp kranen og fyra opp. Patentet var kjempebra helt til det ble kalt. Da tok jeg og skrudde opp kranen litt mer, men dieselen rant nedi oska i ovnen. Etter en times tid kom reaksjonen, jeg har aldri sett en så rød vedovn hverken før eller etter, den var lyserød, og den varma, ja. Prosjektet ble avsluttet.
I de første åra var det stort sett mor som var ansvarlig for den daglige drifta. Far var borte på anlegg og jeg gikk på skole. Når far kjørte på jobb på tidligskift låste han ikke døra etter seg. Da kunne det komme folk helt inn på soverommet til mor og ville ha bensin. Da var det bare å be dem gå ut slik at hun fikk på seg noe klær før hun gikk ut. I perioder kom det folk på natta og ville fylle, til og med på moped, han ville ha for 5 kr. Vi hadde såpass mye fylling på totaktere at vi fikk byttet bort ei bensinpumpe med ei kombipumpe med egen oljetank for selvblanding. Helt i starten av vår karriere hadde vi ikke råd til å kjøpe en hel kartong med bokser med totaktsolje, så vi kjørte til en av våre kolleger å kjøpte 5 eventuelt 10 bokser a 0,24 liter, dette skjedde flere ganger. En historie som jeg har hatt mye moro av i ettertid, men som var ugrei mens den sto på var en nyttårsaften først på 70 tallet. Bensinavgifta skulle økes ganske mye 1. januar og jeg hadde nesten tomme tanker. Jeg ringte å bestilte et lass men fikk beskjed om at det ikke var mulig å skaffe bil , de var oppsatt på kjøring. Men etter litt om og men fikk jeg beskjed om at hvis jeg kunne skaffe tankbil og sjåfør skulle jeg få drivstoff. Tilfeldigvis hadde jeg en nabo som kjørte tankbil hos Shell og han var heime. Jeg spurte han og han sa seg villig til å ta en tur mot at jeg vart med til Trondheim. Da vart det oppstyr. Det er første og eneste gangen jeg har fått krav om betaling før drivstoffet ble fylt på tankbilen, men Selbu Sparebank ordnet saken og vi fikk full bil med oss heim. Etterpå snakket jeg med sjefen for transport og han fortalte meg med et smil at det var satt opp tur til Selbu senere på dagen.
Ei anna historie som viser at vi kunne hjelpe Selbu Sparebank. Sist på 70 tallet hadde vi flere forespørsler om vi kunne hjelpe dem med penger, De hadde større uttak enn forventet og var blakk. Dette var spesielt et lørdagsfenomen. Så da var det bare å skrape sammen de kronene vi hadde og gå i banken. I 1984 bygde jeg nytt verksted og lager. De første åra hadde vi bilvaskemaskin der, men etterhvert som åra gikk vart vaskemaskin for dyr i drift, eller det er for få biler i Selbu. Da den siste maskina tok kveld fikk vi et tilbud på ei ny maskin til 25000 kr pr måned, dette var mere enn vi kunne forvente at den vasket for. Resultatet ble at vi flyttet over verkstedrifta til disse lokalitetene og vi fikk et topp moderne verksted med mye nytt utstyr. I ettertid tror jeg det var veien å gå. I 1998 fikk vi kniven på strupen. Skifte tanker eller så blir stasjonen stengt fra 1. januar. Spørsmålet ble vurdert meget nøye. Vi regnet og synset og fikk satt opp et budsjett sammen med Esso, er dette lønnsomt? Vi har ennå ikke i dag kommet opp i den omsetninga på pølser som dette budsjettet foreslo. Vi tok utfordringen, Den 24 juni 1999 stengte vi pumpene. Det ble da bygd på butikken til dobbel gulvflate og vi fikk sosiale rom. Det ble lagt ned nye tanker og vi fikk nye pumper og stort tak over pumpene. Den 27. juli åpnet vi nye pumper for salg. Takket være Eirik Vårvik hos Esso som da var ansvarlig for prosjektering og framdrift fikk vi en ny stasjon som vi er meget godt fornøyd med og stolt over. Den 27. juli åpnet vi butikkdøra igjen. Dette var tredje gangen vi bygger ut. Første gangen flyttet vi butikken ned på bakkenivå, det var i 1971. Da var butikkflata på 12 kvadratmeter. I 1978 kom det ei ny utvidelse av lokalitetene, da fikk vi en kjempebutikk på 30 kvadratmeter. Da vi flytta inn i november 1978 var det iskald «sønnavind» og barfrost.
Salget har gått jevnt og trutt oppover I 1961 hadde vi et salg på 300 m3 liter og i 1970 hadde det steget til 500 m3 i 1980 var salget passert 1000m3 det var en milepel for oss. I dag selger vi ca 1,6 mill m3 i et marked hvor bilene bruker halvliteren på mila mot de på 60 tallet som brukte de 1,5l på mila.. Pris på diesel var i 1960 35 øre pr liter og pris på bensin var kr. 1,05 Sammenholdt med lønningene var det kostbart å fylle opp tanken. Du kunne få 5 liter bensin for 1 times arbeid! Utfakturert pris på arbeid i verkstedet var på 7 kr.
